Venting er noe jeg har fått veldig god kjennskap til de siste fire årene. Nå hadde det endelig begynt å skje noe, og i løpet av et par minutter alt ødelagt, det eneste vi kan gjøre er å vente, igjen. Da vi sendte IVF-søknad til St. Olav i januar 2007 håpte vi at vi kom til å få forsøk i oktober samme år. Nå blir neste forsøk et svangerskap senere. Det er skikkelig kjipt å tenke på. I stedet for å nærme oss målstreken, står vi fortsatt og varmer opp ved start.
Nå begynner uke 15, den uka som jeg lenge har sett veldig fram til. Det var spennende dager i vente, men nå håper jeg bare at dagene kommer til å gå fort, så uka snart er ferdig. Aller mest har jeg lyst til å legge meg og ikke stå opp igjen før i mai.
Cystene mine har faktisk ødelagt for oss to ganger nå. Hadde jeg ikke hatt det den første gangen jeg ble undersøkt på St. Olav, hadde vi fått forsøk allerede før sommerferien i fjor. Denne helga har jeg vært ganske irritert på meg selv for at jeg ikke spurte om jeg kunne få en UL før jeg begynte med medisiner. Jeg hadde sikkert ikke fått det, men det burde jo blitt gjort, siden det var så lenge siden sist.
Nå håper jeg at det ikke går mange dager før mensen kommer. Jeg aner jo ikke når den vil komme nå som jeg har brukt medisiner og så brått har sluttet med dem. Det hadde jo vært typisk om mensen lot vente på seg, slik at forsøket måtte blitt utsatt enda mer på grunn av sommerferie.
Når mensen kommer kan jeg i alle fall begynne å telle ned igjen. Da vet jeg omtrent når jeg skal begynne med medisiner, og har igjen datoer å forholde meg til. Kontrollfreak som jeg er, synes jeg alt er mye lettere da. Tror jeg kommer til å ha mye større humørsvingninger i ukene fram mot ny oppstart, enn jeg hadde under spraying.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar