Fødselen

I dag er det allerede 20. august og en uke siden sønnen vår ble født.

Den 12. august våknet jeg klokken 2 om natten av at jeg måtte på do. Tilbake i senga fikk jeg ikke sove og jeg lå og kjente etter om noe holdt på å skje. Vi hadde nemlig tatt en runde i sengehalmen før vi la oss for å sove, så det kunne jo hende…

Klokken halv 3 kjente jeg det første taket, som en kraftig menssmerte like over symfysen. Da klokken nærmet seg 3 kom smertene også i korsryggen. Det var mellom 5 og 10 minutter mellom hvert tak og de varte i ca. 1 minutt. Jeg blir veldig oppspilt av dette og klarer ikke å sove. Jeg står opp og tar en dusj, surfer på nett og følger med på tiden mellom takene. Klokken halv seks ordner jeg meg frokost og takene tar seg opp litt. Siden jeg nesten ikke har sovet er jeg litt trøtt, så jeg går opp og legger meg i senga. Jeg får ikke sove på grunn av takene som stadig kommer, så vi står snart opp begge to. Klokken 6.30 ringer mannen til St. Olav og vi får beskjed om at vi skal komme når det er 4 minutter mellom riene. Da klokken var blitt 8 kom takene hyppig. Stort sett var det 5 minutter mellom dem, men noen ganger bare 2-3 minutt. Mannen ringte St. Olav igjen og vi kunne komme for en sjekk. Takene fortsatte på samme måte hele bilturen, men de ga seg selvfølgelig da vi kom opp på føden. Vi satt i gangen og ventet litt før vi ble hentet av en jordmor som skulle sjekke åpningen. Det var god modning, for det var mykt og avflatet, men det var ikke mer enn "en god cm åpning”. Jordmoren sa det var veldig vanskelig å si hvor lang tid dette kan ta, men trodde det kunne bli fødsel i løpet av dagen. Litt skuffet over at det ikke hadde skjedd mer dro vi hjem igjen. Jeg hadde håpet på litt større åpning, men synes uansett det er fint å vite hvordan jeg ligger an. Vi kommer hjem i 11-tiden og jeg legger meg for å sove litt.

Jeg sover et par timer kun avbrutt av noen få tak, for de kommer med lengre og lengre mellomrom mens jeg sover. Når jeg står opp tar det seg heldigvis opp igjen. Jeg vil jo ikke at alt skal stoppe opp nå som jeg er i gang. Takene kommer stort sett med 5 minutters mellomrom, mens det plutselig er en pause på ca. 8 minutt før frekvensen synker til 5 minutt igjen. Etter hvert som timene går blir takene ganske vonde. Mannen ser på fotballkamp mens jeg henger over sofaen og puster meg gjennom takene. Når første omgang av kampen er ferdig ringer mannen til St. Olav igjen. Takene kommer stort sett hvert 3. – 5. minutt. Vi får beskjed om at vi kan komme for en ny sjekk og reiser hjemmefra like etter klokken åtte. Tilbake på føden må vi sette oss i gangen for å vente litt. Der sitter det også to menn med noen barn, så jeg blir ganske anspent og det kommer ingen tak så lenge vi sitter der. Etter en stund kommer en jordmor. Vi får gå bort til den andre fødeavdelingen mens hun henter papirene mine. Så snart vi står i gangen utenfor den andre fødeavdelingen kommer et nytt tak. Etter en stund kommer jordmoren og tar oss med inn på en fødestue. Klokken nærmer seg halv ti og jeg blir lagt til CTG-registrering. Jeg blir liggende en times tid før jordmoren kommer tilbake. CTGen er fin og åpningen er nå 3 cm. Vi får nå velge om vi vil reise hjem eller bli på sykehuset. Jeg har lyst til å være der, fordi jeg tror jeg vil slappe bedre av da og fordi jeg da kan bruke badekar. Dessuten frister det lite med biltur med enda vondere rier. Vi får tildelt fødestue på den andre avdelingen fordi avdelingen vi nå er på skal stenges.

Når klokken er 23.00 kommer en ny jordmor. Hun sier at vi skal gi beskjed når det tiltar og at hun gjerne vil ta imot barn i natt. Jeg prøver å slappe av litt i sengen men klarer ikke å ligge når riene kommer. Jeg står opp, beveger meg litt og begynner å skrive en melding til de som skal oppdateres om at det bare er usle 3 cm åpning etter 20 timer, men midt i meldingen gjør det så vondt at jeg må legge mobilen fra meg og legge meg i badekaret. Det varme vannet lindrer godt mens karet fylles. Jeg får mannen til å hente litt mat til meg, men etter et par biter klarer jeg ikke å spise mer. Mannen prøver å hvile seg, men blir holdt våken, for jeg lager jo litt lyder under riene. Snart blir riene veldig vonde og jeg klarer ikke å finne noen god stilling i karet. Jeg står på knær, henger over kanten, flyter på ryggen eller henger med begge hendene i håndtaket som er festet i veggen. Når klokken nærmer seg 01.00 gjør det så vondt at jeg har problemer med å fokusere på pustingen. Jeg begynner nå å bli veldig sliten. Jeg har nesten ikke sovet det siste døgnet og ser for meg timer med venting siden det har vært så sen framgang. Mannen går nå for å hente jordmoren. Hun skal sjekke åpningen så jeg står opp fra badekaret og legger meg i sengen.

Klokken er kvart over ett og åpningen er nå 6 cm. Jøss, det har jo faktisk skjedd noe de siste to timene! Jeg blir plutselig giret igjen, for nå vet jeg at det ikke er så alt for lenge igjen. Jeg får lystgass og det hjelper meg veldig med å fokusere på pustingen. Etter hvert sier jordmoren at det er en kant på livmormunnen som hun skal prøve å skyve unna under riene. Hun tar i men det hjelper ikke. Jeg får trykketrang, men vil ikke trykke før jeg får beskjed om at jeg kan gjøre det. Jeg står på kne et par rier før jeg legger meg ned igjen. Plutselig fosser det ut fostervann under riene. Jordmoren sier at det er 8 cm åpning og prøver fortsatt å skyve bort kanten på livmormunnen. Når klokken har passert halv tre presser jeg på aktivt mens jordmoren fortsatt jobber med kanten. Endelig kjenner jeg at hodet er på vei ut. Jeg får kjenne på hodet og ler litt og jordmoren ler litt av meg. Det er god stemning i rommet. Jeg får beskjed om å holde igjen før han skal presses ut, men det er vanskelig. Etter hvert får jeg presse. Hodet kommer ut og rett etterpå kommer resten av kroppen. Klokken er 03.01 den 13. august 2009 og sønnen vår er født! Jeg får ham opp på brystet og det føles helt utrolig å holde den lille kroppen.

Etter fødselen blir vi liggende noen timer på fødestua og hvile oss. Vi snuser inn den deilige lukten av nyfødt baby og klarer ikke å se oss mett på den lille skapningen som vi har ventet på så lenge og som nå plutselig er her.