Etter at jeg fikk telefonen fra St. Olav i går sendte jeg melding til mannen om at det ikke ble noen innsetting. Han kom rett hjem for å være sammen med meg, selv om han egentlig ikke hadde mulighet til å ta seg fri i går. Snille, gode mannen min.
Jeg synes at det vanskeligste med at fryseforsøket ble avbrutt er at vi må vente så lenge på nytt forsøk. Fordi ingen av embryoene overlevde blir det flere måneder lengre ventetid på en ny mulighet. Vår forrige mulighet var i juni. Den neste blir omtrent et halvt år senere.
Det er i grunnen dette jeg synes er det vanskeligste med at vi må gjennom IVF-behandling. Vi kan ikke selv kontrollere når vi kan prøve på nytt. Vi har ikke kontroll på noe. For eksempel føles det veldig rart å måtte vente på en telefon fra en utenforstående, for å få vite om vi innen kort tid får en mulighet til å bli gravide, mens vi frykter at det er en mulighet vi kommer til å miste.
Jeg er i alle fall glad for at alt gikk som det skulle før opptiningen, slik at forsøket ikke ble avbrutt før dette. Da hadde embryoene fortsatt ligget i fryseren til ingen nytte, mens vi hadde ventet på å få bruke dem.
Jeg prøver å bite tennene sammen og se framover, men jeg vet at dette kommer til å bli en vanskelig høst, i alle fall så lenge det ikke skjer noe.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar