Veien så langt

Vår vei mot å bli en familie større enn to startet i begynnelsen av mai 2004. Mannen min og jeg hadde da vært kjærester i nesten to og et halvt år, og hadde flyttet sammen ti måneder tidligere. Jeg hadde lenge snakket om at jeg ønsket at vi skulle få barn, og plutselig en dag fortalte min kjære at også han var klar for å prøve. Jeg husker så godt hvor glad jeg ble.

Da vi begge var enige om at vi ville prøve å få barn, hadde jeg bare noen få p-piller igjen på brettet jeg holdt på med. Det gjorde at prøvingen startet mindre enn en uke senere. Syklusen min var så og si stabil allerede fra p-pilleslutt, jeg telte dager for å finne ut når jeg hadde eggløsning og senga ble flittig brukt til annet enn å sove i. "Graviditetstegnene" jeg kunne kjenne ble etter hvert mange. Skuffelsen var derfor stor da graviditetstestene jeg tok var negative og mensen gang på gang dukket opp.

Etter fem måneder begynte det å bli ganske frustrerende at vi ikke hadde klart å bli gravide enda. Internett ble benyttet for å finne informasjon. Jeg kom da over nettstedet snartgravid.com og meldte meg raskt inn på forumet der. Samtidig fant jeg mye informasjon om hvordan man kan finne ut når man har eggløsning ved hjelp av måling av basaltemperatur, og jeg begynte å føre skjema med temperaturkurve den dagen vår 6. syklus som prøvere startet. Temperaturkurvene mine viste at jeg har eggløsning, og at vi hadde samleie på de riktige dagene, men graviditetstestene forble negative.

I februar 2005, da vi hadde prøvd i ni måneder, var jeg hos en gynekolog for en undersøkelse. Det hadde ikke noe med prøvingen å gjøre, men fordi legen i henvisningen hadde skrevet at jeg prøvde å bli gravid, ville han likevel gjennomføre en ultralyd med det samme jeg var der. Alt så normalt ut, så det var bare å prøve videre.

Den 26. oktober 2005 leverte mannen min sin første spermieprøve. Vi hadde da prøvd å bli gravide i nesten ett og et halvt år, og enda hadde ingenting skjedd. Det tok litt over to uker før prøvesvaret kom, og svaret vi fikk var nedslående. 97 prosent av sædcellene var abnormale, og de resterende 3 prosentene svømte dårlig. Sannsynligvis ville vi ikke klare å bli gravide på egenhånd og min manns lege anbefalte oss å søke om prøverørsbehandling. Det var en veldig tung beskjed å få. Alt virket håpløst. Jeg husker ikke hvor mange timer det gikk før jeg sluttet å gråte. Samtidig var det godt å få denne beskjeden. Endelig fikk vi bekreftet at noe var galt, og ikke minst fikk vi vite hva det var som var galt.

De neste månedene diskuterte vi hva vi ønsket å gjøre videre. Jeg hadde lest mye om dr. Purvis ved Andrologisk senter, og vi kom frem til at vi ønsket at mannen min skulle utredes der. I januar 2006 ringte mannen min dit og bestilte time. Han fikk time den 10. februar, og var da gjennom en konsultasjon med ulike undersøkelser. Han leverte også en ny spermieprøve samt blodprøver. Allerede ti dager senere kom svaret på spermieprøven. Tallene denne gangen var 60,5 mill/ejak, 90% levende, 14% med normalt utseende, 20% beveget seg og 11% svømte fort. I tillegg inneholdt ejakulatet hans en unormal høy mengde leukocytter (betennelsesceller), noe som kunne indikere at han hadde en aktiv infeksjon i underlivet. Han fikk også resepter på Pergotime og Tarivid, og skulle gjennom en behandling før en ny spermieprøve skulle leveres en måned senere. Behandlingen gikk fint, uten noen form for bivirkninger. Ny spermieprøve ble levert den 16. mai. Svaret på den kom til oss den 23. mai, og det ble fakset videre til Andrologisk senter. Den 1. juni fikk vi et nytt brev fra dr. Purvis, med en oppsummering av prøvene. Hormonprøven, gen-testen og kromosomtesten var normal. Han produserte ingen spermieantistoffer og hadde heller ikke tegn til åreknuter i pungen. Konklusjonen var at redusert testikkelstørrelse indikerte en uforklarlig stop i spermieproduksjonen. Dr. Purvis kunne ikke tilby noen videre behandling, og også han anbefalte henvisning til ICSI-behandling. Vi ble naturligvis skuffet over at ikke noe mer kunne gjøres, men nå hadde vi i alle fall prøvd det vi kunne.

Fordi vi da hadde satt dato for bryllupet vårt, valgte vi å vente med å sende søknad om prøverørsbehandling. Vi skulle gifte oss i juli året etter, og på grunn av mitt studie passet det derfor best om vi ikke begynte med forsøk før oktober 2007. Med tanke på ventetiden de da hadde på St. Olavs hospital, ordnet jeg time hos min lege i januar 2007. Han mente at jeg ikke behøvde flere undersøkelser siden min mann hadde nedsatt sædkvalitet, og skrev derfor en henvisning til sykehuset med en gang.

Den 16. mars fikk vi brev fra St. Olavs, med beskjed om at vi var satt på venteliste for nærmere utredning. Noen dager senere fikk vi enda et brev, med beskjed om at vi hadde time til konsultasjon den 19. april, og at før denne timen måtte mannen min levere ny spermieprøve på sædlaboratoriet til fertilitetsseksjonen, samt at jeg måtte ta noen hormonprøver som skulle sendes til sykehuset. Under konsultasjonen vår ble det gjennomført en innvendig ultralyd, og det viste seg da at jeg hadde to cyster på den ene eggstokken. Legen ville undersøke på nytt et par måneder senere, for å se om de forsvant av seg selv. Dersom de ikke gjorde det, måtte de opereres bort ved laparoskopi. Jeg fikk ny time den 19. juni, og da viste det seg heldigvis at cystene var borte. Brev med mer informasjon kom ikke før i slutten av august. Der stod det at vi var satt på venteliste med godkjent ventetid fra juni. Ventetiden var da 4-6 måneder, og vi trodde derfor at vi ville komme i gang med forsøk før året var over. Sammen med brevet kom det rekvisisjoner på prøver jeg måtte ta, blant annet kromosomtest. Prøvene ble tatt så raskt som mulig, og det skulle ta ca. 6-8 uker å få svar på prøven. Ukene gikk og da det hadde gått nesten 13 uker og det hadde blitt desember, hadde vi fortsatt ikke hørt noe fra sykehuset. Mannen min ringte for å høre om hvorfor det tok så lang tid, og beskjeden var at det tok lang tid før de fikk svaret tilsendt fra Haukeland. Vi kom altså ikke i gang med forsøk i løpet av 2007. Ny innkallelse fra St. Olavs skulle sendes til oss etter nyttår, og vi venter fortsatt på brevet. Forhåpentligvis kommer det i løpet av januar.

Det er nå nesten fire år siden vi begynte å prøve å bli gravide, og vi er nå i vår 50. syklus som prøvere. Disse årene har vært veldig vanskelige med mange nedturer. Om noen få dager er det ett år siden søknaden om ICSI-behandling ble sendt, så nå er vi utrolig ivrige etter å komme i gang. Vi håper at året 2008 er det året vi klarer å bli gravide.